Helgen 2.-4. august var Sumolandslaget på sesongens første internasjonale turnering: Scottish Sumo Open i Glasgow, Skottland. Scottish Sumo Open ble arrangert for første gang i fjor, og det at Norge stilte med et stort lag der var mye av grunnen til at det ble en suksessfullt turnering i oppstartsåret. I år er Scottish Sumo Open den største Open-turneringen i verden utenfor Japan, og det norske sumolandslaget anser turneringen som en hendig sesongåpning. Hovedtrener Sigmund Røtnes Widerberg, har følgende å melde:
«Det at Scottish Sumo Open er så tidlig som den er, er en gavepakke for oss med tanke på det sportslige arbeidet. VM er allerede 7.-8. september i år, og mange av de på VM-laget vårt kan bruke Scottish Open som en viktig formsjekk før det smeller for alvor om fem uker. Det er varierende hvilket blandingsforhold av trening og hvile/avkobling utøverne i troppen har hatt gjennom sommeren: noen har jobbet jevnt med sumoteknikk på treningene våre gjennom hele juli for å luke vekk svakheter foran høst-sesongen, andre har dette som sin første runde i sumoringen siden før sommeren.
Hver av utøverne våre har sitt liv og sin fysiopsykososiale situasjon å tilpasse sumobrytingen til, og jeg har 100% tillit til at de alle har lagt et opplegg som helhetlig best ivaretar dem som idrettsutøvere og mennesker. Men uansett om man har trent hele sommeren, eller fått seg litt velfortjent avkobling, er Scottish Sumo Open perfekt i det at den gir masse skarp kamptrening allerede første helga i august. Det er et fantastisk utgangspunkt for alle utøverne våre med tanke på å identifisere hva vi skal jobbe med gjennom høsten frem mot Europacup på hjemmebane 9. november, og gull verdt for troppen som skal til VM i Krotoszyn i september.
Vi har et veldig godt forhold til arrangøren, og har vært i løpende kontakt med dem siden vi fikk invitasjon i januar. Dette, sammenholdt med at Norge er blitt et av de store lagene i europeisk sumo, gjør at vi får en svært god mottakelse når vi kommer. Vi har rykte på oss for å være den store, blide gjengen som alltid har det hyggelig sammen – vedrens godeste lag, som vi sier – og det reflekteres i det gode samspillet vi har med de andre lagene og innflytelsen vi begynner å bygge opp i det internasjonale miljøet. For en organisasjonsnerd som meg, er det veldig gøy å se.
Før jeg kommer til det sportslige, må jeg få starte med å fortelle om den fantastiske innsatsen våre to dommere har gjort denne helgen: Sumolandslagets # 22, hoveddommer Anders Grizzly Fægri, gjorde en fenomenal jobb i ringen. Stødig, tydelig, og med alle de rette ordene og tegnene inne, gjenskapte han den gode figuren han gjorde under EM i Hellas i mai. Slike prestasjoner på dommersiden legges merke til i det internasjonale sumomiljøet, og er svært viktig for oss som lag. Internasjonal sumo har ingen dyp benk av skikkelig gode goji (ringdommere), og Anders er på vei til å bli en av dem i rekordfart.
Vår dommer Torgeir Eriksen var også i aksjon som sidedommer. En stødig mann med godt blikk og sunn dømmekraft, Torgeir gjorde også en god figur for oss som dommer. Han hadde flere gode avgjørelser, og gjorde en verdifull innsats for at turneringen skulle kunne gjennomføres med god flyt og på korrekt vis. Og ikke minst: at Norge er et land som kan sende ikke bare én, men to, dommere på turnering, legges merke til av alle.
Først ut av våre var gutta i U18 åpenvekt. Våre rekrutter Christopher Jørgensen og Markuss Putenis, samt vår # 60 Sander Valle, alle fra AK-54 Vardø, fikk to sveitsiske motstandere i denne 5-manns vekta. Sander åpnet sterkt i første kampen mot den tyngste sveitseren – en gutt på gode 50kg mer enn ham – og etter en finte dyttet Sander ham rett ut av ringen. Sander vant alle de andre kampene sine også på kontant vis, og tok gullet i U18-kategorien uten vektbegrensning. Markuss måtte kun se seg slått av sine to lagkammerater fra Vardø, og etter sterk bryting og seier mot begge de to sveitserne ble det sølv på ham. Christopher tok en sterk kampseier mot klubbkamerat Markuss, men måtte se seg slått av sveitserne til tross for hederlig innsats, og endte på 5. plass.
Christopher hadde senere 85kg som sin vektklasse i seniorkonkuransen. 85kg er en tøff vekt med mange gode brytere – inkludert de VM-klare seniorutøverne til hebholdsvis Ungarn, Australia, og Tyskland, som stakk av med gull, sølv, og bronse. Men Christopher fikk fire gode kamper mot rutinerte og sterke motstandere, og han ble bedre for hver kamp han gikk. Slik erfaring er svært verdifult utviklingsmessig, og det er også grunnen til at vi er her: for å lære og utvikle oss.
Markuss og Sander gikk begge i 77kg i seniorklassen. Det var en veldig tøff vekt det og, med han som var Team USAs mann i 85kg under fjorårets VM og World Combat Games og en veldig sterk ungarer blant annet. Markuss kjempet godt i sine kamper og viste mye teknisk og fysisk fremgang i brytingen sin, men han kom seg til slutt ikke videre fra gruppespillet og ble uplassert.
Men Sander tok med seg den sterke formen fra U18-kategorien, og etter å ha kastet sine motstandere ut av ringen i innledende runder, var han klar for å bryte om medaljer mot nevnte amerikaner og ungarer i finalegruppa. Det ble en tøff affære. Sander åpnet med å slå amerikaneren, men klarte ikke å få has på ungareren. Men USA slo Ungarn, og siden sumo er førstemann til ett poeng, var det ingen annen måte å skille dem på enn at de skulle bryte om igjen. Igjen slo Sander amerikaneren men tapte mot Ungarn, og igjen slo amerikaneren ungareren, så de måtte kjøre omkamper én gang til. Sander pustet dypt, tok seg en slurk vann, og gikk ut og slo USA for tredje gang. Men denne gangen klarte Ungarn å vinne mot både Sander og USA, og det endte med sølv til Sander i herrenes 77kg. «God damn!» sa amerikaneren etter å ha tapt mot Sander for tredje gang, og det hadde han all grunn til: Sander gjorde en helt rå prestasjon, hvilket lover veldig godt da han skal bryte for Norge under U18 Sumo VM om 5 uker.
En annen som hadde en meget sterk prestasjon var vår letteste av herrene: vår # 27 Erik Bjørgen fra Sportsklubben av 1909. Han er så sterk og stabil og har så mye kontroll på sumobrytingen sin, at under lørdagens turnering i herrer 70kg var han urokkelig. Den eneste som hadde noen grad av sjans var engelskmannen han møtte i kamp nummer 2 av hans 5 kamper og igjen i finalen. Men Erik brøt sikkert og stødig, og tok en velfortjent gullmedalje i Scottish Sumo Open for andre år på rad. Merk deg navnet Erik Bjørgen – han kan gjøre store ting for Norge i tiden fremover.
Våre to letteste kvinner, # 39 Ramona Eriksen fra AK-54 og # 41 Liz Hjelle Jenssen fra Sp.09, har ofte litt vanskelig med å finne motstandere i sine vektklasser – henholdsvis 50 og 55kg. Og denne helga var intet unntak. Så etter litt dialog med arrangøren fikk vi en deal: de kunne begge bryte mot én ungarer først i 60kg, og så mot en annen ungarer i 55kg. Og den dealen tok vi, selvfølgelig. Det er kamptrening vi er her for.
Ramona er jo helt rå, og det eneste som gjorde at hun ikke tok gull i 60kg var at hun snublet litt i egne bein i det hun kastet ungareren ut av ringen, og tapte med det kampen om gullet fordi hun var nedi matta med knærne før motstanderen hadde landet utenfor ringen. I 55kg-runden gjorde hun ikke samme feilen, og utviste utmerkede bryteferdigheter på måten hun overbevisende hanket inn gullmedaljen. Men det var i åpningskampen av åpenvekt som hun virkelig fikk vist at hun er en av verdens aller, aller beste sumobrytere: mot regjerende Europamester i kvinner 73kg, gjorde lille Ramona på 50kg en enormt sterk prestasjon. Kampen strakk seg til langt over et minutt, og lettvekteren vår fra Vardø var nære på å ta sin større og dyktige motstander mange ganger. Men til slutt, heller enn å la pusten ta henne igjen og bli treg, valgte Ramona å forsøke seg på et benangrep. Det var nære på å lykkes, men Polens VM-klare Monika Skiba landet til øverst da de to gikk i bakken sammen. Ramona ble belønnet med kvinnenes Fighting Spirit-pris for innsatsen. Høyst fortjent.
Motstanden ble tøff for Liz: både Ramona og de to ungarerne er veldig gode brytere. Og i åpenvekt møtte hun en amerikaner som var 20kg tyngre. Men hun kjempet godt, og fikk god og nyttig skarp konkuransetrening, og ble belønnet med to bronsemedaljer for innsatsen. Det blir gøy å jobbe med Liz frem mot europacupen vår på hjemmebane 9. november. Hun er en inspirerende utøver, all den tid hun startet med sumo som 40-åring i 2018, og hun har fortsatt mange medaljer igjen å hente i internasjonal sumo.
For vår # 31 Kim Erik Valentin Svensson fra Ski Bryteklubb var lørdagens oppgave klar: finne god rytme, timing, og form nå, før han skal skal representere Norge i 100kg under VM 8. september. Han fikk en tøff åpningskamp i herrenes 92kg, mot fjorårets europamester Patryk Swora fra Polen. Kim og Swora har møttes mange ganger før, og denne gangen var det Swora som trakk det lengste strået og vant både kampen og vektklassen. Men Kim kom sterkt tilbake i de andre kampene sine, og slo motstanderne fra Skottland, Sri Lanka, Spania, og Ungarn på stødig vis. Etter å ha sikret seg en fin sølvmedalje i 92kg, skrudde han opp tempoet et hakk når han gikk inn i herrenes åpenvekt. Først slo han Tysklands VM-klare mann fra 115kg-klassen. Så utmanøvrerte han en tungvekter fra England på ca. dobbelt hans egen vekt, som han så skubbet ut av ringen – til applaus fra hele salen. I kvartfinalen ble Ungarns tungvekter Arnold Pap for mye å gape over, men sett i sammenheng med at Pap endte opp med gullmedaljen i åpenvekt, kan man trygt si at det var mer enn godkjent fra Kim dette her.
Sumolandslagets # 69, Mariann Johansson fra Kolbotn IL Bryting, returnerte til Scottish Open etter å ha hatt fjorårets runde som sitt første møte med internasjonal sumo. Mariann har forbedret seg mye, og blitt stødigere i brytingen sin. Det var likevel en tøff oppgave i kvinner 80kg: etter avtale med arrangøren fikk tre av utøverne fra 73kg gå opp for å gi henne kamper i 80kg i tillegg til kampene deres i 73kg – herunder en amerikaner, vår egen # 24 Rikke Juell Bugge fra Sp.09, og regjerende europamester i 73kg Monika Skiba fra Polen. Mariann tok en fin kampseier mot amerikaneren, men måtte se seg slått av Rikke og Skiba. Men Mariann har all grunn til å være fornøyd med egen innsats og en fin bronsemedalje i en vektklasse med tøff motstand.
Rikke Juell Bugge hadde også dette som treningsturnering før hun skal representere Norge i 65kg under VM i Krotoszyn i september. Vi har jobbet godt og systematisk med teknikk gjennom hele sommeren, og vi var veldig spente på hva slags utslag dette ville gi. Og utslagene må jeg ærlig si at var over all forventning: I nevnte oppgjør i 80kg (to vektklasser opp fra mesterskapsvekten hennes) vant hun mot både vår egen Mariann og mot USA, før hun skulle møte Skiba i kampen om gull og sølv. Rikke har møtt Skiba på turnering mange ganger gjennom sine 9 år på Sumolandslaget, men til nå har hun aldri tatt henne. Men dette endret seg på lørdag: Rikke kontrollerte den polske europamesteren ut av ringen på utmerket vis, og tok gullet i 80kg. I 73kg ventet samme motstandere fra Polen og USA en gang til, sammen med et tilskudd fra Ungarn: regjerende verdensmester i 65kg Elekes Enikö. Igjen slo Rikke amerikaneren uten særlig problem. I kampen mot Enikö ble hun dratt kontant ned i bakken – en viktig lærdom for oss før det kommende VM, skulle Rikke møte henne igjen der. Og så ventet retur-oppgjør mot Skiba i kampen om sølv og bronse. Det var nok et tøft oppgjør, men nok en gang stakk Rikke av med seieren og den jeveste aktuelle medaljen, denne gangen etter et fint hoftekast. Men Rikke var ikke på noen måte ferdig: i åpenvekt tok hun seg til semi-finalen etter to trygge kampseiere, hvor hun møtte Polens tungvekter på nærmere 180kg, som ble for stor til å handskes med. I bronsefinalen i åpenvekt ventet igjen Monika Skiba, som forstålig nok var litt mer sulten enn Rikke på slutten av dagen, og det endte med 4. for vår tapre nummer 24. Men for en fantastisk turnering av Rikke Juell Bugge – jeg er mektig imponert.
I herrenes 100kg hadde vi både vår # 46, Simen Solibakke Ramsland fra Sp.09, og vår # 53, André Groseth fra Follo Kampsport, som ble seedet til hver sin gruppe i de innledende kampene. Begge tok to solide kampseiere i innledende runder, før de måtte gi tapt mot hver sin puljevinner, og gikk dermed ikke videre til å kjempe om medaljer. Det skal nevnes at ungareren Simen tapte mot fikk gull og polakken André tapte mot fikk sølv, så jeg tenker det er fair å si de begge fikk delt 4.-plass i den tøffe 100kg-klassen. I åpenvekt brøt André godt, men ble lurt av et hoftekast fra sin tyske motstander i åpningskampen – en verdifull lærdom for oss. Simen tok seg til kvartfinalen etter to kampseiere i klassen uten vektbegrensning, men måtte der se seg slått av en tungvekter fra Georgia. Likevel en veldig god turnering levert av både Simen og André – stor klapp på skulderen fra meg.
Vår tungvekter Morten Hollevik fra Ski Bryteklubb hadde dette som sin første internasjonale sumoturnering. Morten gjorde en veldig solid innsats og viste hvor god han er blitt med bare noen måneders trening og uten kampsportbakgrunn. I sin andre kamp tok han også sin første internasjonale seier, som er et godt resultat som vi med glede tar med oss. Han presterte i det hele veldig godt, og har all grunn til å være fornøyd og stolt.
Vår # 67, Karin Boine fra BK Tana, hadde Scottish Open som et viktig treningsstevne før hun skal representere Norge i tungvekt under VM i Krotozyn. Hun måtte se seg slått av vår egen nummer 34, Cathrine Frilseth fra Gjerdrum AK, og mot Polens klart sterkeste tungvektskvinne. Men hun tok en veldig fin kampseier mot Skottland. Dessverre måtte hun se seg slått av USA i bronsekampen. Dessverre resultatsmessig, men egentlig veldig verdifult for oss i utviklingsøyemed: vi fikk avdekket noen viktige konkrete forbedringspunkter som vi kan jobbe med frem mot VM. Karin har en lys fremtid i brytegrenen vår, og jeg gleder meg til å jobbe med henne for å styrke sumoferdighetene hennes frem mot VM i september og Europacup i november.
Dronningen av tungvekt var likevel vår egen # 34, Cathrine Frilseth. Hun tok fine og kontrollerte kampseiere mot Karin, USA, og Skottland, men stod ovenfor en tøff oppgave mot Polen – en av de tyngste kvinnelige idrettsutøverne i verden. Men Cathrine traff henne hardt og fikk inn et godt grep, og etter en veldig spennende runde bryting landet de i bakken ca. likt. Dommerne gav signal om at det var umulig å skille de to, og det ble erklært omkamp. Samme scenario utspilte seg, men denne gangen fikk Cathrine veltet sin større motstander ut av ringen. Med det var gullet i tungvekt sikret, og det var stort: hennes polske motstander er sjeldent utenfor pallen på EM og VM, har flere mestertitler i bagasjen, og er en dame Cathrine aldri har slått tidligere. Kan Cathrine vinne mot henne, kan hun vinne mot alle. I åpenvekt tok også Cathrine seg helt til finalen uten større vanskeligheter. Der møtte hun igjen sin polske motstander fra tungvekt i finalen. Det ble en lang og tett finalekamp med mye dramatikk – hele laget heiet og jeg ropte meg hes. Til slutt ramlet de begge sammen ut av ringen, men Cathrine ramlet underst. Likevel: to enormt sterke medaljer til Cathrine denne gangen – det lover godt frem mot VM.
Så i alt ble det 5 gull, 6 sølv, og 3 bronse på oss denne helgen. Det er et meget sterkt resultat for våre 14 utøvere. Men viktigst av alt: alle nevnte utøvere var flinke til og aktive i å bidra til det gode lagmiljøet vårt gjennom hele turen. Lagmiljøet vårt er det viktigste vi har, og den gode gjengen av snille, hyggelige utøvere som backer hverandre opp og bidrar med latter og humor og skaper samhold fra vi møtes på Gardermoen til vi sier farvel ved hjemkomst – det er den ekte styrken til dette laget. Og på det punktet, er ingen sterkere enn oss.
Utenfor ringen, var det en person som gjorde særlig viktig arbeid for oss: landslagssjef for sumo, Sumolandslagets # 9, Tom Sandstad. Tom har som kjent vært Norges sentrale organisator av sumobryting siden 1996 – og han kjenner, vel, alle. Han er derfor i en unik posisjon til å gjøre det halvformelle og uformelle representasjonsarbeidet for oss opp mot lederne fra de andre lagene. Og på lørdag var han i sitt ess: han snakket med alle som var viktige å snakke med, om alt som var viktig å snakke om. Han fikk arbeidet med å bygge de broene vi trenger for å vokse, og fremmet våre perspektiver om hvordan vi tenker at internasjonal sumo bør utvikle seg. Avstemninger om viktige politikkpunkter blir ikke vunnet på kongresser – de blir vunnet på mattekanten på arenaer som dette. Og der er Tom skikkelig god.
Jeg må også rette en takk til min med-trener Anne Therese Eriksen fra AK-54 Vardø. Hun var god og kyndig hjelp med forberedelsene av utøverne før de skulle i kamp, og ivaretagelse av dem etter de kom av matta. Arbeidsfordelingen vår fungerte meget godt, og jobben hun gjorde er så viktig for å kunne få det beste ut av utøverne våre sportslig og å kunne ivareta dem som mennesker i umiddelbar etterkant av kampene i denne fullkontakts kampsporten. Jeg er glad for å kunne ha en som Anne Therese ved min side i det operative trenerarbeidet.
Jeg vil også takke vår herlige supportergjeng som ble med oss på tur: Cathrines søster og manager Maria Theresa Gaikonen, hennes sønn Vincent, Anders sin ektefelle Karoline og deres sønner Rasmus, Daniel, og Sindre, og min mor Hilde. Hyggelige gledesspredere hele gjengen, som bidrar positivt til miljøet i laget, og som vi gjerne har med på tur også ved fremtidige anledninger.
Og snakker om fremtidige anledninger: det ligger mye spennende i vår umiddelbare fremtid! Vi skal holde rekrutteringssamling i Stavanger 31. august. VM er i Krotoszyn, Polen allerede 7.-8. september. Swiss Open kommer 5. oktober. Og vår egen Europacup arrangeres 9. november på Gjerdrum – da alle de beste i Europa kommer til Norge – det første arrangementet av sitt slag på norsk jord noen sinne.
Dette blir en sinnsykt kul høst-sesong. Jeg gleder meg