I helgen ble Swiss Sumo Open avholdt i Renens, Sveits, og Norge stilte med en delegasjon på to personer: Sumolandslagets # 27 Erik Bjørgen som utøver i 70kg, åpenvekt, og lag-konkurransen; og hovedtrener # 29 Sigmund Røtnes Widerberg i rollen som reiseleder, oppvarmingspartner, og trener. Sigmund har følgende å rapportere fra turneringen:
«Swiss Open er en spennende liten turnering i sentrum av Europa og i midten av en ellers litt konkurransefattig høst-sesong. Det er et fint gjennomkjøringsstevne med muligheter for mange kamper i konkurransesetting mot annerledes utøvere enn de vi har hjemme. Det er også en viktig arena for oss for å holde kontakt med sumomiljøene i Vest-Europa. Vår deltakelse gir oss med det både muligheten til skarp konkurransetrening, samt en anledning til å utvikle strategiske partnerskap og koordinere og påvirke planleggingen av fremtidige aktiviteter av interesse for oss, på en måte man ikke like lett får gjort per epost. Det er også i vår interesse å støtte oppunder uavhengige Open-turneringer på kontinentet – hvilket er noe jeg syns er veldig hyggelig i seg selv, da arrangøren var veldig takknemmelig for at vi kom.
Som kjent må alle utøverne våre dekke alle utgifter selv – det være seg VM, EM, Europacup, eller Open-turnering. Etter en lang og suksessfull sesong med mye reiseaktivitet, valgte derfor det meste av laget forstålig nok å spare ressursene sine til fremtidige landslagsoppdrag. Men både Erik og jeg hadde muligheten til å avse litt tid og penger for en reise til Sveits – og det var med stor glede at jeg kunne melde til det sveitsiske forbundet at selveste Team Norway ville være representert.
Jeg og Erik hadde begge første møte med sumobryting under det gjenopplivede Sumo NM i Tønsberg tilbake i 2011, og Erik har vært involvert i sumobryting på internasjonalt nivå lengre enn meg. Så vel som rutinert er han også svært ryddig og ordentlig, og det å si at det er lett å reise på tur med Erik er, vel, en underdrivelse. Han er en gjennomført god kar og, så det var duket for en morsom og hyggelig tur med lave skuldre da vi reiste fra Norge fredag ettermiddag.
I vektklassen sin 70kg hadde Erik fire motstandere: en sveitser og tre franskmenn. Mot sveitseren og to av franskmennene var det grei skuring: Erik brøt sikkert og godt, og var aldri i noen form for presset situasjon mens han kontant geleidet dem ut av ringen, én etter en.
Mot den franske hovedtreneren møtte Erik imidlertid vassere motstand: en mann med mange års erfaring, sterke taktiske evner, og et bevegelsesmønster inspirert av judo og aikido. En vanskelig mann å få tak på, som har planlagt sin revansje siden han tapte mot Erik i Milano Open i juni.
Erik startet finalekampen mot sin franske motstander godt, men han slet med å få tak i fanskmannen da han beveget seg bakover og jobbet for å holde Erik fra livet. Eriks fremstøt gjorde ham litt fram-tung, og franskmannen utnyttet dette ved å nappe ham ned. Erik tok i bakken, og med det var kampen ferdig.
Det var en kjent sårbarhet som Eriks motstander utnyttet der, og vi benyttet anledningen til å analysere og utarbeide mottiltak og justeringer for fremtiden. Det er nettopp slike lærdommer som er gull verdt å ta med seg – for både Erik og for meg – både for sportslig utvikling av enkeltutøveren og for kunnskapsformidling til resten av laget. På mange måter var den lærdommen verdt turen i seg selv. Men Erik tok også med seg en fin sølvmedalje fra 70kg-klassen, og det tar vi med oss – vi samler tross alt på internasjonale medaljer.
I kategoriene 100kg og 115kg ble jeg også hanket inn til å bistå som dommer. Det gikk fint, uten kontroverser. Så full måloppnåelse på den fronten.
I åpenvekt overrasket Erik salen ved å slå en av mongolerne fra 85kg i første runde etter sterk bryting. Han måtte så gi tapt mot mongoleren fra 115kg i neste runde, og så mongoleren som vant 85kg i første repechage. Men han brøt godt mot alle tre av dem, og plukket opp tre fine konkurransekamper til – en erfaring vi tar med oss.
Og i lag-konkurransen fikk vi stille lag sammen med to sveitsere. Det var stas, da det alltid er moro med lag. Erik gjorde en god innsats for laget sitt, og slo både en franskmann fra 100kg og samme mongoler som Erik slo i åpenvekt én gang til. Han måtte imidlertid gi tapt mot mongoleren som fikk sølv i åpenvekt og vant bestemannsprisen og mot franskmannen som fikk sølv i 100kg. Men det var god og solid bryting fra Erik hele veien – og 11 konkurransekamper hvorav 6 endte med seier er et godt utbytte for oss på en treningsturnering som dette. Vi er her for å lære.
Laget til Erik klarte samlet sett å kapre en bronsemedalje, som vi er godt fornøyde med. Det er internasjonale medalje nummer 73 til Norge så langt i år – et antall som allerede er over dobbelt så høyt som fjorårets. Det er et tall som for øvrig fort kan høynes ytterligere 9. november: da våre 44 utøvere har 51 individuelle starter fordelt på 16 vektklasser på Europacupen vår på hjemmebane.
Etter turneringen ble det bankett og hygge med utøverne og lederne fra de andre landene. Tradisjonell japansk chanko-gryte, og prat, vitsing, og latter til sent. Det er alltid gøy på tur med Sumolandslaget – også på mindre turneringer i småbyer utenfor Lausanne.
Jeg vil også benytte anledningen til å takke Sumolandslagets # 41 Liz Hjelle Jenssen for at hun sammen med Landslagssjef for Sumo Tom Sandstad kjørte landslagstrening som vanlig hjemme i Oslo mens jeg var på reise. Det er flott å se at vi har så mange flinke folk som kan trå til i miljøet vårt. Og Liz er blant de godeste: en flink utøver og god pedagog som alltid stiller opp når hun kan. Den jevne innsatsen fra resurspersoner som Liz og Tom er det som muliggjør den kontinuerlige driften og utviklingen av laget vårt – og deres herlige, positive innstilling er den viktigste faktoren som ivaretar vårt varemerke som verdens godeste lag».
