Verdensmesterskapet i sumobryting gikk av stabelen i Krotoszyn, Polen 7. og 8. september. Norge hadde med en stor tropp, med 12 brytere, 1 dommer, 2 trenere, 2 ledere, 3 medfølgende resurspersoner, og en god håndfull supportere på tribunen. Det ble et minneverdig mesterskap for det norske laget. Hovedtrener, Sumolandslagets # 29 Sigmund Røtnes Widerberg, har følgende å melde:
«Det har vært en ganske vanvittig helg. Veldig kult, men også veldig intensivt, som Sumo VM alltid er. Logistikkproblemer og informasjonsunderskudd har skapt prøvelser for oss gjennom hele mesterskapet, men det har vi heldigvis erfaring med å takle. Til det punktet vil jeg bare først av alt takke alle medlemmene av laget vårt: utøverne, lederne, mine med-trenere, vår dommer Anders, og våre medfølgende resurspersoner har vært løsningsorienterte og operative hele veien, og evnet å ta seg av seg selv og hverandre. Selv om eksterne faktorer har skapt noe vanskeligheter, har samholdet i gruppa vært på topp, og alle har støttet hverandre og bidratt til å holde moralen oppe – om så med litt galgenhumor. Det er helt topp, og helt nødvendig for at vi skal lykkes med operasjoner som dette. Der er jeg ordentlig stolt av dem, hele gjengen. Det er intet lag jeg heller vil ha i ryggen når kaoset koker og usikkerheten rår, enn det norske sumolandslaget.
Under VM i år har jeg sammen med resten av trener-teamet hatt muligheten til å fokusere 100% på sportslig oppfølging av utøverne. Det er takket være at vi har ledere som vår #9 Tom Sandstad og Rolf Røtnes på plass til å representere våre interesser i de mange møtene, kongressene, og forsamlingene som foregår under VM-helga. Det har vært svært verdifult for oss som lag. Mest verdifult, så klart, fordi det gir trenerne muligheten til å gi hver utøver den oppfølgingen de trenger. Men også fordi det viser hele sumo-verden at vi er et stort og betydningsfullt lag som kan spille en viktig rolle i internasjonal sumo fremover. Det er godt og viktig arbeid, og der presterte Tom og Rolf veldig bra.
To til som skal ha særlig honnør for den gode innsatsen de har gjort for å fremme norske interesser opp mot det internasjonale sumomiljøet er vår delegat til IFS Athlete Council, Sumolandslagets #30 Pernille Rojahn Oddlien, og vår #22 og dommer Anders Grizzly Fægri, begge fra Sportsklubben av 1909. Pernille gjorde godt og viktig arbeid under det første ekte møtet til utøverrådet som ble vedtatt opprettet under VM i fjor. Hun har siden da vært en av de viktigste aktørene i etableringen og utformingen av utøverrådet i Europa – og alle de andre kontinentene ser nå til oss, for hvordan dette organet skal driftes og organiseres. Under selve utøverkongressen var hun også en sterk stemme for norske interesser, og alle våre viktigste kjernesaker fikk énstemmig støtte. Vi kan nå fortsette å jobbe for å forme internasjonal sumo slik vi mener er hensiktsmessig med argumentet «utøverne er med oss om dette» – et ess i ermet sikret av Pernilles stødige arbeid.
Og som jeg alltid sier, det er to typer sumo-nasjoner: de som har internasjonale topp-dommere, og de som ikke har det. Og vi er nå, en nasjon som har en internasjonal topp-dommer i Anders Grizzly Fægri. Han har gjort en fenomenal innsats i, rundt, og utenfor ringen gjennom hele mesterskapet. Han har dømt godt og tydelig, og han kan nok en gang slå seg på brystet med en «første norske»: ingen nordmann har tidligere vært ring-dommer på et VM – den mest synlige og mest teknisk vanskelige dommergjerningen som finnes i sumo-verden. Han presterte fantastisk godt i denne viktige rollen, og representerte oss på en flott måte.
Og før jeg begynner på det sportslige må jeg også takke våre ledsagere for U18-utøverne: Tore Karlsen og Daniel Bjerkeli fra Fredriksten BK, og Jim Valle fra AK-54 Vardø. Uten dedikerte voksne fra hjemklubbene som er ansvarlige for de mindreårige utøvernes ve, vel, og adferd under hele turen, reiser vi ikke med utøvere under 18 år på mesterskap. Så de skal ha all honnør for at de har bidratt til å gjøre U18 VM mulig for våre ungdomsutøvere.
Under U18 VM på lørdagen hadde vi med fire utøvere som alle var under grensene for alder og vekt med god margin. Fra herrene var det Sumolandslagets # 60 Sander Valle fra AK-54 Vardø, som brøt i 80kg – 17 år gammel, og 4kg under vekta. Sander hadde en tøff gruppe karer å hanskes med. Som jeg sa til ham før start: «Det er 14 stykk som har kommet for å vinne, de 12 beste kan jeg like gjerne slå kron og mynt mellom alle sammen – du er én av de 12». Han fikk Azerbajdsjan i første kamp. En god teknisk bryter som han måtte se seg slått av da AZE tok et tidlig overtak han ikke ga slipp på. AZE kom langt nok til at Sander fikk repechage – mot Georgia. GEO er en sterk sumo-nasjon, men Sander ga motstanderen mye hodebry, i en kamp som varte til langt over minuttet. Det holdt ikke helt hjem, men sterk innsats av Sander. AZE og GEO tok hver sin bronse.
Vår # 70, Julie Bjerkeli fra Fredriksten BK, er nettopp fylt 15 år og veide inn på 7kg under vektgrensen for kvinner lettvekt. Dette til tross, kjempet hun sterkt og godt i fire harde kamper mot større, eldre, og mer erfarne utøvere – de beste deres respektive land kunne oppdrive, mange av dem med gode meritter fra før. Hun klarte ikke å få has på sine større motstandere denne gangen. Men hun gjorde en kjempegod jobb, og viste at Norge har en sterk ny generasjon med raske, fryktløse utøvere til å fylle seniorlagets fotspor.
Tilbake på sitt andre internasjonale mesterskap var Sumolandslagets # 58, Angelica Støtzer-Karlsen fra Fredriksten BK 16 år, 10kg under øvre vektgrense for U18 kvinner mellomvekt. Angelica møtte store, sterke brytere i sin vektklasse, og var nære på å ta først Estland og så Tyskland, men det gikk ikke helt veien til slutt. Hun fikk imidlertid en kjempefin kamp mot Estlands tungvekter i lag-kampen, og fikk nesten vippet henne av pinnen flere ganger. Litt stang ut for Angelica resultatmessig, men det er små marginer i sumobryting, og hun var veldig god. Hun har en lys fremtid.
Vår # 72, Valdine Heggelund Jørstad, 14 år i 16 dager til, stilte for oss i U18 åpenvekt. Der og i lag-kampen møtte hun bare tungvektere – de fleste 10-30 kg tyngre enn henne. Valdine var fryktløs og klinka til dem med skulderen fra start i hver eneste kamp. Hun har forbedret seg helt vanvittig mye siden U18 EM i juni, og har tatt kjempestore skritt fremover. Det holdt ikke til å skyve ut disse store jentene, men det holdt lenge til å gjøre meg stolt.
Med meg som trenere under mesterskapet har jeg hatt # 27 Erik Bjørgen fra Sportsklubben av 1909 og # 39 Ramona Eriksen fra AK-54 Vardø. Jeg kunne ikke bedt om et bedre trener-team å ha med meg. Våkne, operative, positive, kompetente, og uten frykt for å stille spørsmål og komme med kontra-perspektiver, når noe har skurret. Vi har planlagt dette siden vi kjørte samling sammen i Stavanger forrige helg – og oppfølgingen av laget satt som en kule.
Karin Boine fra BK Tana, vår # 67, hadde dette som sitt første VM – og sto ovenfor en nær på umulig oppgave i kvinnenes ubegrensede tungvektaklasse. Ikke bare veide hun inn snaue 6kg over den nedre vektgrensen, og var med det 20 til 80 kg lettere enn sine motstandere. Men trekkningen hennes var også brutal: de 4 antatt beste i vektklassen på 10 var på Karins side av vekta. Hun åpnet mot verdens beste tungvekter fra Ukraina, og fikk Japan i første repechage. Karin kjempet godt og etter planen, og gjorde en god figur, selv om det ikke var mye å gjøre med hennes to sterke motstandere. Men Karin har forbedret seg veldig mye siden hun debuterte i sumobryting under NM i januar – og det blir spennende å se hva fremtiden bringer for henne. Jeg har trua.
Vårt herrelag – # 55 Frode Moen fra Ski BK, # 46 Simen Solibakke Ramsland fra Sp.09, og # 30 Kim Erik Valentin Svensson fra Ski BK – fikk en veldig tøff åpning i lag-konkurransen. De trakk Georgia i åpningskampen, et lag med 3 utøvere som samlet sett veide 200kg mer enn våre herrer. Georgierne har sett hvor gode teknikkere utøverne våre er, og har lidd noen sure tap mot oss gjennom sesongen ved flere anledninger. De tok ingen sjanser, og møtte herrene våre med brutalitet vi mener bør være langt utenfor hva som skal være tillat i internasjonal sumo (til forskjell fra japansk proff-sumo). Det ble møtt med generell buing fra salen, men ble akseptert av dommerne. Georgierne fikk advarsel i etterkant, og gjentok ikke oppførselen mot noen andre (før semifinalen mot Ukraina, hvor de fikk tilbake med samme mynt, og tapte – til vår begeistring). At de er så redd for vårt relativt lette herrelag at de må ty til sånt mot oss, og nesten bare oss, får være deres sak. Gutta våre bærer blåveiser som bragdmerker.
Det gikk bedre for herrelaget i første runde av repechage – det britiske herrelaget hadde blitt pent bært ut av de tre georgiske bjørnene. Den vant gutta overbevisende 3-0 etter god og sikker bryting av alle tre. I kampen om å komme til bronsefinalen ventet Aserbajdsjan. Frode og Ramsland kjempep veldig godt i sine kamper, men måtte gi tapt mot noen av verdens beste. Kim trakk seg fra sin, for han hadde viktigere kamper som ventet…
I vektklassene sine gjorde Frode og Simen også gode opptredner. Frode fikk en fin kamp mot Taiwan i første runde, menmåtte gi tapt, og i den 20-mann store 85kg-klassen, klarte ikke Taiwan å sikre ham repechage. Simen hadde en veldig tøff trekkning i herrenes åpenvekt, med en bamse på 170kg fra Taiwan i første og Japan ventende på vinneren av dem i runde 2. Simen gikk en lang og jevn kamp med taiwaneren, men måtte til slutt gi tapt, og japaneren blokkerte for repechage.
Og så var det Kim da. Kim Erik Valentin Svensson, 32 år fra Siggerud, fikk tildelt vårt veteranmerke i sølv på bussen etter innveiing, da dette er hans 10. internasjonale mesterskap for Norge i sumobryting. «Ti mesterskap, og ingen medaljer» lo han, lettere syrlig, i kjent stil. Han hadde veid inn på rett under 90kg – 10kg under vektgrensen til herrenes 100kg – og hadde snakket på forhånd om at dette blir gøy, men at i år ikke ville bli hans mesterskap. Men når han fikk se trekkningen – Mongolia i første runde – gikk det på et lys: det hadde vært kult å slå Mongolia, en av de virkelig store sumo-nasjonene. Vi snakket litt taktikk før kampen, og Kim hadde lagt en god plan som kunne funke. Han virket klar og så skjærpa ut, så jeg benyttet anledningen til å si en an de tingene som jeg hadde blitt forbannet på meg selv om jeg ikke hadde sagt: «Du er en bedre bryter enn de aller fleste i vekta. De vet det ikke enda, men jeg vet at du er ekte utfordrer til medaljene her. Du kan slå alle disse.» «Jeg vet.» sa han bare. Og så var det showtime.
Kim gikk inn i første match mot Mongolia, som var antatt favoritt på hans side av vekta. Han traff mongoleren hardt, flyttet seg, traff ham igjen, og trillet motstanderen ut av ringen – til jubel fra tribunen. Neste runde ventet Taiwan. Én gang til: et treff, et napp, en sidebevegelse, nytt treff, ut trillet taiwaneren, mer jubel fra tribunen: Kim var klar for finalestevnet.
Der ventet Japan. Det er alltid tøft å møte Japan: de som blir plukket ut til å representere sumoens hjemland på VM er ingen smågutter. Vi la en plan for både japaneren og for aserbajdsjaneren som ventet i en eventuell bronsefinale. Planen var god, det kunne gå. Kim gikk ut i ringen, gjorde seg klar til start, startet perfekt, og et bikkjeslagsmål med hurtige fremstøt og kontringsforsøk utspilte seg. Etter litt tid fikk japaneren et sterkt og hardt tak på beltet til Kim med lav og bred stilling. Vi trodde alle Kim var ferdig. Men så rykket han i japaneren én gang til, kom på siden av ham, og løp ham ut av ringen. Generell jubel fra salen: Norge fikk sin første mannlige VM-finalist noensinne.
Det holdt ikke hele veien for Kim. Ukraina ble for sterk i finalen. Men vi tar med oss den beste plasseringen på herresiden i hele norsk sumobrytings historie hjem – sammen med en feit og tung sølvmedalje til mannen som alltid har vært god nok, men aldri før har fått full uttelling for sitt enorme potensiale.
I kvinnenes 80kg hadde vi vår # 30, Pernille Rojahn Oddlien fra Sportsklubben av 1909, som skulle forsøke seg på å gjenskape sin bragd fra ifjor, da hun tok VM-sølv for Norge. Etter en fin lag-kamp seier mot Italia, gikk det imidlertid ikke helt veien i den innledende individuelle kampen mot Ukraina, og Pernille måtte avvente repechage. Hun tok seg likevel til en bronsefinale via repechage-seier mot Ungarn, og var med det også klar for finalestevnet. I bronsefinalen ble Taiwan for sterk dessverre, men en 5.-plass på VM er en aktverdig plassering for Pernille – det er ikke mange år siden det var det beste vi turte å håpe på under VM.
En som hadde 5.-plass som sin forrige VM-plassering, var vår #24 Rikke Juell Bugge, fra Sportsklubben av 1909. Rikke har ikke hatt en lett vei fremover siden hun tapte bronsefinalen mot Polen i Osaka i 2019. Først Covid, etterfulgt av en stygg kneskade som kostet henne World Games 2022 og hele 2023-sesongen. Hun var ikke tilbake i ringen før i februar 2024, og det var mye teknisk og taktisk arbeid som måtte gjøres for å først komme seg tilbake på tidligere nivå – og så bli en av de beste i verden. En kjip exit fra EM i Hellas i mai i år mot samme polske motstander som i VM-bronsefinalen i 2019 var også en strek i regningen. Men som jeg sendte Rikke per tekstmelding i etterkant av EM: «Vi skal ta hevn. Vi skal slå henne på VM på hennes hjemmebane». Og hele sommeren jobbet vi med det: skape den kompromissløse, harde stilen og giftige teknikken som skulle til for å slå Rikkes fremste sumo-rival gjennom de siste ti årene – hun som for øvrig også slo Ramona i fjorårets åpningskamp i VM.
Rikke åpnet mesterskapet med en seier mot Italia i første runde av lag-kampen. Kontrollert, men litt rusten. Vi justerte før de individuelle kampene, og etter en sikker og kontrollert seier mot Estland var Rikke klar for semifinalen. Der ventet Ukraina: en bryter med bakgrunn fra sumo, sandbryting, og fristil – antatt best i vekta, sammen med Japan og Polen. Men antagelser skal en passe seg for. Rikke gikk hardt inn, og ga aldri ukraineren en tomme. Etter en lang og hard semifinale som bølget frem og tilbake mellom nær seier og nær tap, var resultatet til slutt klart: Rikke og Norge var klare for finale i kvinnenes 65kg.
Japan hadde slått Polen i sin semifinale, og den samme sumobryteren som slo Ramona i fjorårets VM-bronsefinale var klar til å møte Rikke i finalen. Det ble en tøff og jevn kamp, og Rikke sto imot mange anslag fra Japan. Til slutt kom det et kastforsøk fra Rikke som kunne avgjøre kampen både ene og andre veien – men det gikk dessverre i Japans favør, da Rikke satte hånden i bakken først. Men en sølvmedalje til Norge i kvinnenes 65kg er vi meget fornøyd med, og Rikke kan være stolt av karrierebeste. Det smakte ekstra godt å ha motstanderen fra VM-bronsefinalen i 2019 ett hakk lavere på pallen mens de spilte den japanske nasjonalsangen.
I kvinnenes åpenvekt hadde vi Sumolandslagets #34, Cathrine Frilseth fra Gjerdrum AK. Cathrine tok en sølvmedalje i samme vektklassen i fjor, og er blitt enda bedre siden den gang. Hun åpnet trygt i lag-kampen mot Italia, og stabilt i kvartfinalen mot USA: nok en gang var hun klar for å representere Norge i en VM-semifinale. Der møtte hun Usbekhistan – en dame som hadde overrasket mange ved å kaste den antatte hjemmefavoritten fra Polen rett ut av ringen. En kort bryter med en annerledes teknisk stil enn hva Cathrine er vant med fra Europa. Det var duket for et spennende oppgjør.
Cathrine fulgte planen godt mot Usbekhistan, men motstanderen var både sterk og bevegelig. Ikke like sterk som Cathrine, men det bød på utfordringer, og semifinalen måtte avgjøres med et fall ut av ringen – hvor Cathrine landet øverst. Norge hadde med det vår tredje finalist for dagen, og sikret det beste Sumo VM noensinne medaljemessig. I finalen klarte ikke Cathrine helt å få full uttelling mot Ukraina, som hadde slått ut fjorårets verdensmester fra Japan i sin semifinale. Cathrine slo samme ukrainer på EM tidligere i år, men hun kom ikke inn i noen god posisjon i VM-finalen, og måtte se seg slått til slutt. Men vi feirer Cathrines andre VM-sølv på to år med den største glede: aldri har en norsk sumobryter oppnådd det før. Hun er verdens beste i mine øyne.
Etter tre sølvmedaljer og en 5.-plass hadde vi allerede sikret Norges beste Sumo-VM noensinne. Men vi hadde én sjanse på medalje til: bronsefinale i kvinnenes lag-konkurranse. Der ventet Polen: hjemmefavoritter med presset på seg til å ta medalje. De stilte med to tungvektere og regjerende Europamester fra 73kg – vi byttet ut Pernille med 50kg lette Ramona etter at Pernille fikk seg en smell i bronsefinalen sin. Sammen med Rikke og Cathrine forberedte Ramona seg på å møte Polen: tre kvinner på samlet sett over 160kg mer enn våre. «Polen er kommet for å vinne,» innledet jeg pep-talken min med, men kom ikke lenger enn det før Rikke skøt inn «Og vi er kommet for å ha det FETT!» Jeg digger innstillingen hennes.
I første kamp skulle Ramona ut, mot VM i sumobrytings tyngste utøver – et større overmaktsforhold er vanskelig å forestille seg; størrelseforholdet var 3 til 1. Det hjalp ikke at bronsemedaljøren fra kvinnenes åpenvekt brøt smart og taktisk riktig mot Ramona: hun tok sentrum av ringen, og gikk for å holde vår superlettvekter fra livet, i påvente av en åpning til å dytte og/eller løfte hurtighetsdemonen vår ut av ringen. Ramona prøvde mange skinnangrep for å få bevegelse på sin polske motstander, men hun lot seg ikke lure. Til slutt skøt Ramona seg inn på kneet hennes, og i et lite øyeblikk så det ut som hun skulle få lempet Polen overende. «Du skulle sett frykten i øynene hennes», sa Cathrine etter kampen, om Polen når Ramona fikk låst armene rundt beinet hennes. Og minst like mye frykt var det i øynene mine, da Polen gjenvant balansen, flyttet benet bak, og trykket Ramona ned i sumoringens leireunderlag. Hun tok seg imidlertid ifor med hendene med en gang Ramona var plassert kontant på bakken, og jeg gikk opp og takket vår polske motstander for det i etterkant. Det er i situasjoner som det, at det betaler seg å være et lag alle liker.
Cathrine vant sin lag-kamp på sikkert vis, men Rikke fikk ikke has på sin tungvekter. Det ble en fin 5.-plass til i kvinnenes lag-konkurranse. Det tar vi gladelig med oss – vi fikk 7. plass i fjor.
Så tre sølvmedlajer, to 5.-plasser, en ringdommer på VM-nivå, gjennomslag for våre perspektiver, og beste Sumo-VM for Norge noensinne. Det sier vi oss fornøyd med. Om det skulle være noen tvil, så sa både Polen og Ungarn på banketten at Norge er det laget i verden som har forbedret seg klart mest de siste par årene. «Team Norway. Little, crazy Norway,» humret treneren til Estland til meg, da han gikk forbi mens jeg skrev de første par avsnittene av denne rapporten. Han er en av de mest suksessfulle europeiske utøverene i japansk proff-sumo noensinne. Det er gøy å få skryt av ham.
De var en flott gjeng, mine lagkammerater som var med å gjorde Sumo VM 2024 til en stor norsk suksess. Vi kaller oss verdens godeste lag av en grunn – stemningen var på topp hele veien, og jeg er så glad i dem alle sammen.
Nå begynner en lang høst med trening og rekruttering, før vinterens store høydepunkt kommer 9. november. Da skal vi ta imot hele den europeiske sumoeliten til Europacup på Gjerdrum. De kommer for å krige og vinne alle sammen. Og vi skal stille med det største norske laget noensinne – og ha det FETT!»
Sumolandslaget er alltid på utkikk etter rekrutter, og gir så mange utøvere de kan muligheten til å konkurrere internasjonalt. Alle interesserte 14 år og oppover kan kontakte hovedtrener Sigmund Røtnes Widerberg. Eller bare komme innom landslagstreningene i Bjølsenhallen. Når som helst.
