Denne helgen ble verdensmesterskapet i sumobryting arrangert i Bangkok, Thailand. VM er det største som skjer i internasjonal sumobryting, og utøvere fra 30 nasjoner var samlet for å konkurrere om edelt metall på sumosportens største scene. Norge, et lite land med et sterkt sumomiljø, stilte med en anselig tropp: 16 utøvere, 4 trenere, 1 dommer, 1 leder/VIP, og en hel gjeng med supportere. Hovedtrener for Sumolandslaget, lagets # 29 Sigmund Røtnes Widerberg, har følgende å melde fra mesterskapet:
«Dette har vært et fantastisk mesterskap for Norge, på mange måter. Det startet allerede under generalforsamlingen til det internasjonale sumoforbundet IFS, da vår egen landslagssjef, Sumolandslagets # 9 Tom Sandstad, ble valgt inn som styremedlem. Dette er stort. Det er kun én annen ikke-japaner som per tid er valgt inn som ordinært styremedlem, og det er sjeldent ikke-japanere får en plass ved bordet i den internasjonale sumobrytingens øverste styringsorgan. Dette er resultatet av en politisk kampanje vi har jobbet målrettet med over et par år nå, og det er veldig kult å oppnå suksess på denne fronten. Det lover veldig godt for Norges posisjon i sporten vår i tiden fremover.
Tom gjorde også en formidabel innsats for Norge under årets mesterskap, i sin rolle som delegasjonsleder og VIP. Det er ikke til å stikke under en stol at det var mye rot med sekretariatet under årets mesterskap, men når feil skjer, er det ikke bare for hvem som helst å løpe frem og be IFS-folkene rydde i sysakene. Som delegasjonsleder, var det kun Tom som kunne sikre de norske utøvernes interesser. Og det gjorde han på en forbilledlig måte, gang på gang. Der var han skikkelig god.
En annen som presterte godt for Norge gjennom hele mesterskapet var vår hoveddommer, # 22 Anders Grizzly Fægri fra Sportsklubben av 1909. Anders var her for å dømme sitt tredje VM for Norge, og det ble tidlig tydelig at han er blitt en av de mest betrodde dommerne i internasjonal sumobryting. Han hadde et sterkt nærvær i og rundt ringen gjennom hele det to dager lange mesterskapet, og han fikk den ærefulle (og vanskelige) oppgaven av å tjene som ring-dommer (goji) under et finalestevne hvor det var duket for høy temperatur: herrer 85kg, hvor Ukraina skulle møte Kirgisistan i finalen. Den høye temperaturen skyldtes primært at kirgiseren har representert Russland så sent som under sumo VM i 2019 (hvor de to også møttes i finalen), og Anders gjorde en veldig sterk dommerinnsats midt i geopolitikkens hete, hvor to raske teknikere måtte gå både kamp og omkamp før ukraineren kunne kåres til verdensmester.
Med meg på trenersiden hadde jeg tre flotte ressurspersoner jeg vanskelig kunne vært foruten. Anne Therese Eriksen fra AK-54 Vardø, # 27 Erik Bjørgen fra Sp.09, og # 90 Morten Meyer Hollevik fra Ski Bryteklubb var flotte og stødige trenere med hver sin spesialiserte rolle som sikret at utøverne våre fikk prestert og hatt en god opplevelse under verdensmesterskapet. Morten var en kjempegod støtte for oppvarmingen til Karin før hun skulle bryte i kvinner tungvekt. Likeledes var Erik en helt uvurderlig ressurs til forberedelsene til utøverne i de lettere vektklassene. Og Anne Therese var veldig god i måten hun trakk på sin lange erfaring som trener på toppnivå for å både forberede utøverne til kampene deres, og gi dem gode tilbakemeldinger i etterkant. Som hovedtrener fokuserer jeg det aller meste av min energi på utøverne som skal i ringen, når de skal i ringen. Men uten et sterkt og godt team som bistår med forberedelsene til utøverne, så kommer vi ingen vei. Derfor er innsatsen til Morten, Erik, og Anne Therese så utrolig viktig for oss.
Våre yngste utøvere brøt under U18-mesterskapet på lørdagen. Den av de som stod ovenfor den klart største oppgaven i rent omfang, var vår # 79 Henrik Grimsrud fra Fredriksten BK, som møtte to unge herrer fra henholdsvis Japan og Thailand på nærmere 300kg til sammen i vektklassen uten vektbegrensning. Henrik kjempet godt mot dem begge to, og hans oppgjør mot Thailand var en skikkelig spennende og lang kamp. Han har all grunn til å være stolt av egen innsats.
I kvinner lettvekt stod Sumolandslagets # 73 Tuva Bjørseth Janssen fra Oslo Bryteklubb også ovenfor en veldig tøff oppgave. Jeg måtte ærlig si til Tuva før mesterskapet: trekkingen hennes var veldig hard, i en veldig tøff vektklasse. Hun fikk Ukraina i første runde, og vinneren av dem skulle møte vinneren av Japan og Aserbajdsjan i kvartfinalen. Tuva kjempet godt mot Ukraina, og de fikk gått en god kamp, men det holdt ikke inn til seier, og etter at Ukraina tapte mot Japan i kvartfinalen ble det ikke repechage.
En lignende skjebne ventet neste dag for vår # 87 Sondre Lindgaard Pettersen fra Bodø Bryteklubb. Sondre kjempet godt i åpningskampen mot Taiwan, men hans asiatiske motstander kom seg best inn i kampen og gikk seirende ut. Etter at Taiwan tapte for Japan i kvartfinalen, ble det heller ikke repechage på Sondre. Alle som kjenner kampsport vet at repechage-systemet kan slå brutalt ut slik når vektklassene er store. Men i likhet med Tuva kan Sondre dra hjem med hevet hode etter en flott innsats i sitt første verdensmesterskap.
Vår første utøver som tok seg til finalestevnet var vår mann i U18 lettvekt, # 60 Sander Valle fra AK-54 Vardø. Han startet lørdagen med to flotte kampseiere mot henholdsvis USA og Tyskland, og gikk rett til semifinalen. Der møtte han en veldig sterk og imponerende japaner som til da hadde hatt null problem med å toge sine motstandere rett ut av ringen. Sander ga japaneren god motstand, men den rutinerte utøveren fra sumobrytingens hjemland ble til slutt for sterk. En hard bronsefinale mot Georgia gikk heller ikke helt Sanders vei, og det endte med en sterk 5.-plass til vår mann fra Vardø.
Lørdagens største sensasjon ble levert av Sumolandslagets # 58 Angelica Støtzer-Karlsen fra Fredriksten Bryteklubb. Hun var rett og slett imponerende i de første to kampene, hvor hun kastet både Thailand og Polen kontant ut av ringen med sterke hoftekast. Hennes polske motstander er regjerende Europamester for U23, og tok en bronsemedalje etter å ha slått ut årets U17 nordiske mester i bryting fra Estland i repechage. Men Angelica tok seg altså til en semifinale, og der ventet Japan. Japaneren hadde ikke hatt noe problem med noen motstander hittil, og forventet ikke at 17 år gamle Angelica fra Norge skulle bli noe problem hun heller.
Men det skulle hun bli. Angelica hadde varmet opp sammen med vår svært dyktige kapteinskikkelse # 30 Pernille Rojahn Oddlien (mer om henne siden), og hadde gjort godt teknisk-taktisk arbeid i forkant av semifinalen. Og gode forberedelser, de gir uttelling. Når japaneren presset Angelica mot kanten av ringen, spant hun rundt, og lempet japaneren utenfor – akkurat som planlagt – og vant. Et rent lite mesterstykke, det der. Og selv om finalen mot Ukraina, dog jevn, ikke gikk helt Angelicas vei, kan hun smykke seg med at hun tar med Norges første U18 VM-medalje hjem til Halden. Ja: Det er første gang Norge har tatt medalje på U18-VM. Ja: Det er stort. Ja: Jeg er meget stolt av henne – og hun har all grunn til å være stolt og fornøyd selv også.
En annen utøver som gjorde en formidabel innsats for laget sitt, var vår # 31 Kim Erik Valentin Svensson fra Ski Bryteklubb. Kim er en av verdens aller beste sumobrytere. Han er mye flinkere enn meg. Og selv om en skulderskade gjorde at han ikke kunne stille til start i herrenes åpenvekt, ble han med og tok plassen sin som reserve i herrenes lagkonkurranse. Dette var viktig for oss. For i sumobryting sitter utøverne for seg selv rundt ringen før de skal bryte, og det er svært begrenset hvor mye jeg får kommunisert med dem før de skal opp i ringen. Men ikke bare fikk Kim hjulpet mye med forberedelsene til gutta som skulle opp å gå lagkonkurransen, han ga også mange gode teknisk-taktiske innspill til alle de andre utøverne gjennom hele mesterskapet. Det var veldig verdifullt.
Våre tre herrer som skulle bryte i lagkonkurransen var # 89 André Castellan fra Bergen Grappling, # 78 Tord Bergan-Skard fra Lillehammer Atletklubb, og # 53 André Groseth fra Follo Kampsport. Lagkonkurransen er uten vektbegrensning, og våre herrer sto ovenfor hard (og tung) motstand i åpningskampen mot Georgia og i repechage-kampen mot Polen. De kjempet godt alle tre, men det ble for mye sumobryter å flytte på for våre norske herrer. Castellan var også vår mann i herrer tungvekt, hvor han møtte 205cm høye Arnold Pap fra Ungarn, som han ikke helt klarte å få has på. Likevel hadde herrene i vektklassene uten øvre begrensning en god opplevelse og er ved godt mot, og det er tross alt det viktigste.
Vår # 30 Pernille Rojahn Oddlien fra Sp.09 hadde mange gode kamper i både kvinnenes 80kg og i lagkonkurransen – med seiere mot henholdsvis Italia og Mongolia. I vektklassen hadde hun imidlertid ikke helt marginene med seg i tette kamper mot Brasil og Estland, og mesterskapet endte med en aktverdig 7.-plass. Pernille hadde imidlertid mange viktige bidrag for Norge utenfor ringen gjennom hele mesterskapet: Hun representerte oss i utøverrådet fredag morgen og fikk enstemmig vedtatt en resolusjon om innføring av lavere vektklasser i fremtidige VM – som senere ble vedtatt på generalforsamlingen og gjeldende fra 2027. Det er noe vi har jobbet lenge for, og var en stor seier for Norge å få igjennom. Hun gjorde også en viktig innsats i kampforberedelsene til lagkameratene hennes, og har en viktig rolle i laget vårt som leder av Utøverutvalget, hvor hun er en nøkkelperson for sikring av det gode lagmiljøet som vi verdsetter høyest av alt.
Sumolandslagets # 82 Ali Rahimi fra Stavanger Bryteklubb hadde på alle måter et interessant VM. Han var uheldig i åpningskampen mot Brasil, sklei med bakfoten, og fikk en hånd nedi. Etter at brasilianeren tapte i kvartfinalen, skulle Ali egentlig røket ut. Men en feil i sekretariatet gjorde at Ali ble kalt inn for å bryte igjen. Først mot Taiwan, som han slo, og så mot Brasil, som han slo. Den brasilianske landslagsledelsen sov i timen, og det tok litt tid før forvirringen ble oppklart og Ali ble sendt ut igjen. Det er bryterens jobb å bryte når han blir kalt opp til ringen, og det gjorde Ali på beste vis – og fikk vist hva han egentlig er god for. Brasilianeren tok til slutt en bronsemedalje etter seiere mot Taiwan, Ungarn, og Aserbajdsjan, så ingen skade skjedd på den fronten.
Det var ingen god start på mesterskapet for vår # 24 Rikke Juell Bugge fra Sp.09, da hun måtte stå over første runde av lagkonkurransen lørdag kveld på grunn av sykdom. Vi måtte da bytte henne ut, og hennes opptreden i kvinnenes lagkonkurranse var over før den fikk begynt. Hun var frisk nok til å konkurrere i sin egen vektklasse 65kg på søndagen og, dog redusert, forberedte seg godt på veldig tøffe motstandere på hennes side av vekta. En trygg seier mot India i åpningskampen tok henne videre til kvartfinalen mot Japan. De hadde et godt oppgjør, men japaneren ble for sterk. I repechage møtte hun Polen, som er skikkelig råsterk, og etter en lang og tett kamp måtte Rikke se seg slått. I vektklassen på 16 utøvere, ble japaneren verdensmester og polakken bronsemedaljør. På en bedre dag, kunne Rikke tatt dem begge, men ikke denne gangen. Rikke var også en veldig god støtte for resten av de kvinnelige utøverne våre, som kunne nyte godt av hennes gode teknisk-taktiske råd og hjelp til kampforberedelser gjennom hele mesterskapet.
Vår # 39 Ramona Eriksen skadet seg i oppkjøringen til mesterskapet, og har ikke vært i ringen siden i sommer. Som reserve i lagkonkurransen fikk hun likevel muligheten til å teste ut sumoferdighetene bronsefinalekampen mot Brasil, hvor damelaget vårt dessverre måtte se seg slått 0-3 og ta til takke med en aktverdig 5.-plass. I de tidligere lagkampene hadde ikke Ramona behøvd å bryte: hun vant på walkover mot Taiwan, og tråkket taktisk ut av ringen da vi allerede ledet 2-0 mot Mongolia og lå under 0-2 mot Ukraina (lag-kampene er best av 3 oppgjør). Men med ingenting på spill og stillingen 0-2 mot Brasil, valgte Ramona å gi bronsemedaljøren fra 73kg og superveteranen på andre siden av ringen en fin liten kamp. Det holdt ikke til seier, men det var veldig kult å se.
En som hadde sine beste sumokamper noen gang, var # 67 Karin Boine fra Bryteklubben Tana. Karin var den letteste utøveren i kvinnenes ubegrensede tungvektsklasse – veid inn knapt over den nedre vektgrensen på 80kg. Brasilianeren hun møtte i åpningskampen var ca. dobbelt så tung, og selv om Karin kjempet veldig godt, holdt det ikke helt inn til seier. I repechagekampen mot Thailand, skulle hun igjen møte en dame som var mye, mye større. Men denne kampen, skulle Karin vinne. Den var lang, og den var tung, men med klart mest vilje og best evne, dro Karin seieren i land for Norge. Det var skikkelig bra. I neste repechage-kamp Kirgisistan, som kom nesten umiddelbart etter slite-seieren mot Thailand, tapte ikke Karin fordi hun ikke var best, men fordi motstanderen dro henne i drakta, som jo ikke er lov. Det var litt utrolig at ingen av dommerne fikk med seg det, men uten mulighet til å legge inn noen protest på dommeravgjørelser, endte det dessverre der. Men uansett: en veldig god prestasjon av Karin, og en helt super kampseier hun kan ta med seg videre.
En norsk utøver som gjorde et veldig sterkt VM var # 46 Simen Solibakke Ramsland fra Sp.09. Simen var kjempegod i herrenes 100kg, og åpnet turneringen med to sterke seiere mot Storbritannia og Taiwan. Han måtte imidlertid se seg slått av ukraineren som tok hjem sølvmedaljen, og så mot Georgia i repechage. Likevel meget godt levert av fotballspilleren fra Horten, som også skal ha honnør for alt det gode arbeide han gjorde for å hjelpe lagkameratene hans med kampforberedelser – da særlig i bistanden han ga Cathrine med forberedelsene hennes.
Søndagens virkelig store prestasjon kom fra vår # 34 Cathrine Frilseth fra Gjerdrum Atletklubb. Hun hadde absolutt ingen problemer med å ta seg til finalen i kvinnenes åpenvekt, etter å ha ut-manøvrert og kastet ut turneringens største kvinnelige utøver fra Polen i kvartfinalen og sikret en god seier mot Usbekistan i semifinalen. I kvinnenes lagkonkurranse tok hun også en fin seier mot Mongolia, før hun var klar for sin VM-finale for Norge – for tredje året på rad. Der ventet samme motstander fra Ukraina som i VM-finalen fra i fjor. Det ble en tøff og hard kamp – mye jevnere enn fjorårets kamp om verdensmestertittelen – men til slutt var det Ukraina som gikk seirende ut. Likevel en veldig flott prestasjon fra Cathrine, som ladet opp til VM med å delta på regionsmesterskapet i styrkeløft.
I tillegg til våre tapre utøvere, kompetente trenere, stødige dommer, og ærbødige landslagssjef, må jeg få skryte av den fantastiske supportergjengen vår. Det er så utrolig gøy å være på mesterskap, når vi har en ekte heiagjeng som er med og støtter oss fra tribunen. Glade, synlige, og svært hør-bare: den norske heiagjengen markerte seg godt under årets verdensmesterskap. Mange kom bort til oss og skrøt av dem, av at de lagde så kul stemning. Det syns og det settes pris på.
Tre medfølgende til mindreårige utøvere jeg må særlig trekke frem for en velfortjent takk er foreldrene til Angelica, Tore og Merethe Karlsen; moren til Henrik, Elisabeth Grimsrud; og moren og søsteren til Tuva, Hilde og Therese Andersen. Når vi har med utøvere under 18 år på mesterskap, så må de ha med seg voksne medfølgende fra deres hjemklubb som er ansvarlige for deres ve, vel, og adferd under hele oppholdet. Nok en gang fungerte det veldig bra, og det skal disse ressurspersonene ha honnør for.
På slutten av søndagen kom presidenten av det polske sumoforbundet og hoveddommeren deres bort til meg. De tok meg i hånda og sa «i dag var Norge bedre enn Polen». Ettersom vi tok én medalje på seniorsiden, og Polen tok tre, så kan man jo spørre seg hva de mente med det. Men som de sa: det handler om hvem vi er som lag, mer enn hvordan vi noterer oss på resultatlista. De har sett på hvordan vi trener, hvordan vi jobber i det daglige, hvordan vi smiler og ler sammen når vi er på turnering, hvordan systemet vårt med kampforberedelser fungerer, og hvordan vi alle, alltid støtter hverandre når Norge skal opp i ringen. Det er aldri mer jubel fra tribunen enn når Norge vinner, det er ingen som får så varme gratulasjoner og så god støtte fra lagkameratene sine som de norske utøverne, og det er ingen som oppfører seg så enhetlig som et lag som det Norge gjør. Det kan hele den flotte supportergjengen vår, alle utøverne våre, hele trener- og leder-teamet, vår fantastiske dommer, og alle de som heier på oss der hjemme klappe seg på skulderen for.
Vi er ikke alltid best. Men vi er alltid godest. Og de som jevnt over er mer «best» enn oss, skulle heller ønske at de var mer som oss – og det skjønner jeg godt.»